Jeg var hjemme med mamma og pappa i går for første gang på lenge. Jeg gikk fra bussholdeplassen langs gaten jeg vokste opp på. Gaten der jeg spilte felthockey, hvor jeg hadde kastet en snøball, der jeg hadde vært glad og lei meg. En tur ned minnefeltet så bra som noen. Og alt var skremmende likt og annerledes på samme tid. Barna som tidligere hadde vært i hver familie på gaten hadde vokst opp, fått egne barn, flyttet ut av byen. Akkurat som meg. Lyden av barn som lekte var borte, og stillheten hadde tatt over.

Jeg banket og mor åpnet etter knapt tre sekunder. ”Pappa er nede ved varmepumpen” fikk jeg beskjed med en gang, og hun forsikret meg om at han snart ville komme opp. ”Varmepumpe?” Spurte jeg, og moren min fortalte meg det. Tilsynelatende hadde det vært en slags kjedeeffekt av varmepumper i nabolaget. Det hadde startet med at Olsen på hjørnet hadde anskaffet den i fjor vår. Det suste gjennom kroppen hennes da hun minnet ham om. Selv om det var nesten 25 år siden den gamle mannen gjorde livet elendig for alle barn som ønsket å ha det gøy på gata, forble minnene. Vel, Olsen hadde satt varmepumper på kartet i nabolaget, og vel det var det, tenkte jeg. Det ville være den mest økonomiske måten å varme opp skuret. Og foreldrene hadde ikke fett med penger med en gang.

Da faren luktet nybrygget kaffe, kom han bare opp fra kjelleren og varmepumpen. Han så på meg mens jeg satt på den gamle sofaen og sa ”Servitørgutt”. Jeg nikket og uttalte:

• ”Varmepumpe deretter”
• “Ja Al det høres ganske drit ut for meg, ser ut som BT heller ikke for meg. Det er varmepumper i hvert eneste hus i området i dag. Det var den sure mannen på hjørnet som … ”
• “Ja, mamma sa det. Olsson ja, jævla ekkel mann. ”
”Han er som seg selv,” svarte pappa og nippet til kaffen.

Det føltes godt å være tilbake. Å sitte der på sofaen og snakke om varmepumper og drikke kaffe. Verden utenfor Tromsø hadde aldri følt seg så stor før. En stund glemte jeg nesten hva det var og han begynte å tenke på om du kan leie en kaffemaskin til kontoret der kaffen smaker like godt som kaffen hjemme hos foreldrene. Men det var jeg som hadde fått meg til å holde meg borte. Vekk fra gamle gater, vekk fra minner.

Det var en pinlig stillhet i noen sekunder før mor tok tonen. ”Vil du se det? Varmepumpen da ”. Far så forhåpentlig på meg. Skal jeg redde oss fra stillheten? Jeg holdt ut noen ekstra sekunder før jeg sa ”Jeg vil gjerne se den nye varmepumpen din”.